Den store floden
Aratta
Source: Aratta
Geologiske og arkeologiske undersøkelser av egnene omkring Svartehavet har vist, at dette hav har hatt en noe omtumlet tilværelse i fortiden. I de første årtusen etter siste istids avslutning dekket det således et langt mindre areal, enn det som er tilfellet i dag. Svartehavet var den gang en isolert ferskvannssjø uten forbindelse med Middelhavet. Men for 7.500 år siden brøt Middelhavet gjennom Bosporus-stredet, noe som førte til dramatiske begivenheter, hvor Svartehavets bredder i løpet av få år ble oversvømmet, og menneskene, som bodde der, måtte flykte. Det er denne begivenhet som ga opphav til Bibelens beretning om Syndfloden. Det var trolig disse flyktningene som grunnla LBK-kulturen og landbruket på Sentral Europas løssjord.
Også for sumererne hadde denne floden fått stor betydning. Sumerernes myter rommer minner om deres fjerne og ukjente fortid. Beretningen om oversvømmelsen har sin opprinnelse i Sumer. Selv kongelisten herfra remser opp hvilke konger, som hadde regjert før og hvilke som hadde regjert etter oversvømmelsen. På en tavle av kalkstein funnet i Tell al-ubaid nær Ur fantes en innskrift med navnet A-anni-padda, konge av Ur, sønn av Mes-anni-padda, også konge av Ur. Mes-anni-padda opptrer på kongelisten som grunnlegger av det første dynasti etter den store floden.
I Diktet om vismannen, som er en del av Gilgamesh legenden, markerte den store oversvømmelsen slutten på den mytologiske tid og innvarslingen av den historiske tid. Sumererne var av den oppfattelse at syv vismenn dukket opp av havet i de første dagene i form av menneskeskikkelser kledd i fiskehud. Videre anføres det at de syv vismenn bygde Uruks murer og brakte sivilisasjonen til Sumererne, som vil si kunstvanning, jordbruk, anvendelsen av kobber, gull og sølv. Den såkalte Gilgamesh legenden fortalte blant annet myten om den store floden. Tavlene rommet historien om menneskets opprinnelige uskyld, om fristelsen og om syndefallet.
På leirtavlene omtales også Livets tre i Edens hage, som med stor sannsynlighet var Anus, sumerernes himmelgud, den gud, som var hovedansvarlig for skapelsen og den øverste leder av gudenes, hellige lund. I flere tilfeller har arkeologene støtt på avbildninger av Livets tre i Nimruds, oppkalt etter Noas tippoldesønn Nimrod, og Ninives palasser så vel som på de sylindere som ble anvendt til å lave segl på tempeldokumenter. Livets tre ble altid avbildet sammen med en slange.
Den mest slående del av Gilgamesh legenden er beretningen om den store oversvømmelse, som utslettet menneskeheten med unntak av en enkelt, særlig begunstiget familie, som overlevde ved å bygge en ark. Fra denne familie utgikk den nye menneskerase, som befolket verden etter at vannfloden hadde trukket seg tilbake. Utnapishtim var den sumeriske overlevende fra Syndfloden, svarende til Bibelens Noa. Gilgamesh besluttet seg for å dra av sted for å finne Utnapishtim.
På sin vei til Utnapishtim vandret Gilgamesh nordover til Eufrats kilder, hvor det i de samme kildene sår at sumererne kommer fra. Underveis passerte han de fruktbare høyder, som utgjorde den fruktbare halvmåne, og nådde området omkring Van-sjøen i Anatolia, hvor kongedømmet Urartu befant seg. Kongedømmet lå midt i de uveisomme og snedekte Taurus-fjellene. De assyriske skrifter omtaler dette fjellet som Ararat under navnet Urartu. Utnapishtim er sønn av Ubartutu, som muligvis henviser til denne geografiske region.
Dernest forteller Utnapishtim om den store oversvømmelse, om hvordan han selv ble advart av guden Ea om å bygge en ark og laste den med frø fra alt levende, fordi det var gudenes hensikt å ødelegge hele menneskeheten ved hjelp av Syndfloden. Utnapishtim fulgte Eas råd, og da oversvømmelsen kom med fryktelig styrke, fløt han og hans familie rundt på arken i dagevis, hvoretter de til sist møtte fast grunn midt i et uendelig hav. Som Noah i Bibelen utsendte Utnapishtim fugler for å søke etter land. Da vannstanden endelig sank, kunne de alle forlate arken.
I følge innskriftene fra Ninive ble beretningen skrevet ned omkring 3000 f.vt. Det kan neppe betviles at Bibelens beretning om Syndfloden er en versjon av samme legende, som med Abrahams stamme ble utført fra Ur i Kaldea til Palestina. Ur var en levende by i siste del av 3.000 f.vt., hvor syndflodsberetningen kan være nedskrevet første gang. I dag anses Gilgamesh legenden for å være det viktigste litterære verk fra Sumer, et mesterverk nedfelt og endret flere ganger over en periode på 2.000 år. Ordene ble holdt i live av fortellere, lenge før de ble nedskrevet med kileskrift. Gilgamesh legenden levde videre på sumerisk, semitisk og indoeuropeisk, hvilket bevitner den enorme popularitet, som den har hatt opp gjennom historien. For sumererne kan Gilgamesh legenden ha hatt samme nasjonale status som Homers verker hadde for grekerne i antikken.